Den siste dagen kommer. Du vet det, og du tror du er forberedt. Likevel så opplever mange at denne dagen som noe av det vanskeligste man skal gjøre. Bestemme dagen for avslutningen.
Jeg har alltid hatt dyr rundt meg, og dette har vi gjort noen ganger. Men i forhold til Thelma sørget jeg i forkant, gråt på tur og så hvordan denne tidligere så flotte whippetkroppen ble stadig dårligere. Jeg visste at det ble snart, og jeg lovte meg selv at jeg skulle være der med henne til det var over. En natt tre uker før jul, ble hun brått dårlig. Veterinæren mistenkte et drypp eller lignende. Denne dagen ble valget tatt og Thelma fikk sovne stille inn. Jeg satt er alene med henne - takknemlig for at jeg hadde vært hennes. Det ble en fin avskjed.
Min kjærlighet til Thelma er nok det et "normalt" menneske ville kalle "crazy", men hun var nok mere som en nær venninne. Jeg har alltid snakket med dyra mine, og er av den oppfatning av at det skal man gjøre. De blir kjent med stemmen vår, kroppsspråket og forstår lettere hva vi forventer av dem. Thelma var sånn. Hun stolte på meg, men hun merket fort om jeg hadde hadde dårlig humør. Hun hørte det på ganglaget mitt, tror jeg. Om jeg kom hjem og den mørke skyen "hang" over hodet mitt, da var ikke Thelma å se i velkomstkomiteén. Var jeg i godt humør, så var det den hardeste klemmer'n jeg har møtt! Og var jeg lei meg, så smøg hun seg inntil og ville trøste. Også da med gode klemmer. Det ble mange klemmer og det var mest lykkelige dager med Thelma. Man ble veldig glad når man var sammen med henne, og det er det nok flere som kjente på.
Thelma var en globetrotter! Vi var jo endel på farten og det elsket hun. Ble bobilen kjørt frem, da var hun raskt på plass i passasjersetet. Hun ble tydelig skuffet om det bare var for å vaske den. Men det ble mange turer på henne i bobil, veteranbil, båt, tog og fly. Hun var veldig reisevant. Spesielt morsomt var det når vi ankom hoteller. Når resepsjonisten gjorde klar nøkler til rommet, hoppet hun gjerne opp med frambena på kanten og fulgte med. Når nøklene overgitt, så var Thelma allerede på vei mot en heis. Hun lærte seg raskt å se hvor de var. Det trengte jeg ikke å tenke på. Det var ikke fullt så artig at hun åpnet dører. Det har hendt at hun dukket opp i frokostsalen på jakt etter "mor". Thelma var alltid løsningsorientert.
At denne whippet jenta som kom til oss torsdag 16 august 2012 skulle sette så store potespor etter seg, har jeg vel ikke kunnet se for meg. Hun krøp under huden på oss i løpet av den første kvelden, og det er så mange gode minner vi har om henne. Hun gjorde det bra både i utstillingsringen, på LC banen og når vi jobbet med lydighet. Hun ble stamtispe i Kennel Barolito, og nå ser vi navnet hennes igjen i stamtavler i inn- og utland. Hun har "levert bra", denne jenta. Fjerde generasjon lever med oss nå, og vi gleder over å se "litt Thelma" her og der.
Kjæreste Thelma'n vår, vi glemmer deg aldri <3 Hils alle kjente <3
Commenti